En historisk oversikt

Som en av landets minste papirfabrikker, ble A/S Klevfos Cellulosefabrik bygget ved Svartelva i 1888. Fabrikken ble den første i Norge som laget papir av egen cellulose og den var i drift fram til 1976.

  • klevfos_eksterior_03_dvd043.jpg
    Den første fabrikken ble bygd i tre.


I 1888 ble Klevfos Cellulosefabrikk A/S bygget ved Svartelva i Løten. Frontfigurene ved etableringa av denne bedriften var to gründere fra Hedmark, skogeieren og industrimannen Helge Væringsaasen fra Elverum, og ingeniør Søren Sørensen, som bodde på gården Tofsrud i Løten. Selv om startvanskene for den nye treforedlingsindustrien var store, så de to for seg en industriell framtid i videreforedlingen av en ressurs som var svært framtredende i Hedmark: Skogen.Viktig for etableringen av Klevfos var også det nærliggende industrianlegget A/S Aadals Brug Jernstøberi & Mek.verksted . Væringsaasen var også medeier i dette selskapet, som i sin tid var en stor bedrift innen mekanisk industri og jernstøping. Mye av utstyret i Klevfos ble produsert her, blant annet vannturbiner, kokekjeler og fyrkjeler.

De første årene ble det bare produsert cellulose på Klevfos. Men prisene svingte mye, og det ble snart klart for ledelsen at fortjenesten kunne bli mye bedre hvis Klevfos kunne videreforedle egen masse til papir. I 1892 sto papirmaskinen klar, og fabrikken ble omdøpt til Klevfos Cellulose-& Papirfabrik A/S. Klevfos var den første norske cellulosefabrikken som produserte kraftpapir av egen masse.

Fabrikken blir beskrevet som meget primitiv. Alle bygninger var av tre og fagverksmur. Vannføringen i Svartelva var ujevn og turbinene ga alt for lite kraft. Det ble derfor i stor utstrekning brukt dampmaskiner til driften. Cellulosekokerne var underfyrt, og det ble brukt ved som brensel. Ved ble også benyttet som brensel til fyrkjelen. Elektrisitet fantes ikke, og til belysning hadde fabrikken tranlamper. Se egen sak om tranlampa.


  • Klevfos Cellulose & papirfabrik
    Klevfos i brann!

Brann og en ny begynnelse

14. novmber i 1909 brant det meste av fabrikken ned tilgrunnen, og dette skapte et markert skille i bedriftens historie. Etter brannen ble aksjekapitalen fordoblet til kr 300 000.-, og arbeidet med å bygge en ny og mer moderne fabrikk kom raskt i gang. De nedbrente bygningene ble erstattet av større bygninger i tegl. Det ble kjøpt inn nytt maskineri, blant annet en større papirmaskin fra det tyske firmaet Gustav Tölle. Det ble også satt inn tre nye kokere, selv om disse fortsatt var underfyrte.

Den største forbedringen var likevel at bedriften fikk forsyning av elektrisitet fra den nybygde kraftstasjonen ved Skjefstadfossen  i Elverum. Nå fikk fabrikken elektrisk belysning, og Klevfos kunne også nyttiggjøre seg nyere teknologi som var basert på elektrisitet. Det ble installert en elektrisk motor på 200 hk i tillegg til to nye vannturbiner, hver på 80 hk. Remdrifta, som var basert på direktedrift fra turbinene, hadde i alle år vært et problem. Svartelva er ei typisk flomelv, og når elva frøs til om vinteren, eller det ble lange tørre perioder på sensommeren, fikk ikke fabrikken nok kraft til produksjonen. Etter at anlegget fikk elektristitet, kunne turbinkraften erstattes av elektromotorer når det var nødvendig. I tillegg ble det også kjøpt inn en tosylindret dampmaskin som drev papirmaskinen. Både turbinene og dampmaskinen var i bruk så lenge fabrikken var i virksomhet.

Fabrikken startet opp igjen etter brannen i 1911. Kapasiteten var nå kommet opp i 1800 tonn, men lønnsomheten var heller dårlig. Aksjonærene ble nødt til å skyte inn nye midler for å få bedriften til å gå. I 1913 ble det ansatt en ny bestyrer, den tredje i rekken. Han fikk utført endel forbedringer som snudde utviklingen. Det ble satt inn flere små elektromotorer, og de to gamle fyrkjelene ble erstattet av en mer moderne vannrørskjel. Denne ble fyrt med kull i stedet for ved. Med den nye kjelen økte dampkapasiteten slik at det ble mulig å bygge om kokerne. Fra nå av foregikk kokingen ved at varm damp ble kjørt gjennom rør inne i kokerne, det vil si indirekte dampoppvarming. Dette førte til en bedre og mer effektiv koking, produksjonen økte og kvaliteten ble bedre. Den nye bestyreren fikk også utført forbedringer i prosessen for gjenvinning av kjemikaliene. Alt i alt førte dette til store besparelser ved drift, og økt produksjon. Fabrikken gikk nå svært bra, og allerede i 1917 var både kortsiktig og langsiktig gjeld nedbetalt.

  • Fabrikken_1967.jpg
    Fabrikken 1967

I Union-konsernet

Aksjeeierne i Klevfos Cellulose & Papirfabrikk hadde hele tiden fulgt nervøst med i utviklingen på Klevfos. Etter et oppløftende regnskapsår i 1917 tok de kontakt med et av datidens store treforedlingsforetak ,Union Co. i Skien. Union ga aksjonærene et tilbud om å kjøpe aksjene til 210 % av pålydende, og på generalforsamlingen i 1918 fikk de kjøpt 98 % av aksjene.En ny periode begynte for Klevfos.

Det gikk bra de første årene etter at Union hadde tatt over,men i 1921 kom konsernet opp i store økonomiske vanskeligheter, og Klevfos måtte være med på å rette opp noe av dette med å overta hundretusener ipantegjeld. I tillegg kom den generelle krisen i økonomien, som skulle prege økonomi og samfunnsliv i de to neste tiårene. På grunn av vanskelige avsetningsforhold sto bedriften et halvt års tid i 1921. Ellers var det bare kortere avbrudd framtil den dagen bedriften stoppet for godt.

For Klevfos slo denne perioden svært uheldig ut. I de neste 20 årene ble fabrikken neglisjert med hensyn til forbedringer og modernisering. Dette fikk også konsekvenser lønnsmessig. Helt fra starten av hadde Klevfos hatt de laveste lønningene i bransjen, og dette fortsatte. Mangelen på modernisering gjorde at det ikke var rom for noen særlig produksjonsøkning, noe som igjen var et argument for å holde lønnsnivået nede.

For øvrig var forholdet til Union bra. Konsernet overtok salget av produktene. Tidligere hadde det gått gjennom agenter i Oslo ,København, Hamburg og London. Union hadde en stor og effektiv markedsorganisasjon, og papiret fra Klevfos fant etter hvert veien til hele verden.

Råstoff, produksjon og mannskap

De første årene var det stort sett tømmer fra tynningshogster som ble brukt som råstoff for produksjonen på Klevfos.  Virket kom særlig fra Østerdalen, Løten og Romedal. Årsproduksjonen ved fabrikken var til å begynne med på cirka 800 tonn cellulose. Kvantumet økte jevnt og trutt, og like etter århundreskiftet lå det på 1300 tonn.  Utover på 1900-tallet varierte produksjonen fra år til år, noe som ikke minst skyldtes vekslende konjunkturer.  Etter andre verdenskrig var årsproduksjonen oppe i 3 000 tonn papir pr år.

Klevfos var en sulfatcellulosefabrikk som produserte kraftpapir, eller «gråpapir» som det heter i dagligtale.  Papiret ble laget av ren cellulosefiber uten innblanding av andre fibermaterialer.  Det var ubleket, og hadde oftest den karakteristiske gråpapirfargen, men når kundene bestilte farget papir kunne fabrikken etterkomme slike ønsker. Papiret ble produsert i store ruller, men disse ble ofte delt opp i mindre ruller eller tatt ut og skåret opp i ark.

Klevfos Cellulose & Papirfabrikk hadde på det meste rundt 100 ansatte.  I de årene fabrikken drev egne skogsdrifter, sysselsatte Klevfos dessuten sesongarbeidere som drev med vedhogst og fløting, både i Østerdalen og i de nærmeste allmenningene.  Arbeiderne på jernstøperiet og det mekaniske verkstedet ved nabobedriften Aadals Brug måtte ha spesialkompetanse og ble i stor utstrekning rekruttert utenfor Løten. De fleste Klevfos-arbeiderne var derimot ufaglærte folk med bakgrunn fra det lokale jord- og skogbruksproletariatet. Fabrikkarbeidet gikk etter hvert i arv fra far til sønn.  Folk i dette miljøet utviklet en sterk identitetsfølelse knyttet til fabrikken som arbeidsplass og til Ådalsbruk som bomiljø.

 Det går mot slutten…

Etter siste krig kom en god periode og produksjonen ved Klevfos steg til oppunder 3 000 tonn per år. Men noen økning utover dette var umulig med det produksjonsutstyret som fantes. Skulle Klevfos drives videre, måtte det bygges en ny fabrikk. Klevfos var fra før landets minste papirfabrikk. Det sies at produksjonen bare var en tiendedel av landets nest minste. I tillegg ble beliggenheten et problem. Vel ligger Klevfos i et område med god tilgang på tømmer, men transporten ble etter hvert en viktig faktor. Det ferdige papiret skulle i stor grad eksporteres, og ser vi på utviklingen av bransjen som helhet, ble det etter hvert satset på fabrikkanlegg som lå ved kysten. Her kunne både cellulose og papir lastes rett på båter.

Tiden begynte å løpe fra Klevfos. Fabrikken ble aldri slått konkurs, og eksisterer fremdeles som eget foretak. I 1954 solgte Union halvparten av sine aksjer til Løten og Romedal Almenninger. Den andre halvparten ble senere solgt til A/S Borregaard, men de trakk seg ganske snart ut. Ved nedleggelsen høsten 1976 var Løten Almenning eneeier.

Et liv etter nedleggelsen – Klevfos  Industrimuseum

Kort tid etter nedleggelsen ble det tatt et initiativ lokalt for å bevare fabrikken som et museum. Det ble etablert en venneforening som la ned et stort arbeid. I 1980 ble fabrikken, boligene og store deler av fabrikktomta overdratt vederlagsfritt fra Løten Almenning til Klevfos Industrimuseum, mens bestyrerboligen ble overtatt på meget rimelige betalingsvilkår. Museet ble offisielt åpnet 13. juni 1986, som en del av Hedmarksmuseet. I 1992 ble Stiftelsen Klevfos opprettet og sto som eier og driver av museet fram til i 2003, da Norsk Skogbruksmuseum og Klevfos Industrimuseum ble slått sammen til Norsk Skogmuseum.