Klevfoslukta !

I kokeriet ble treflisa kokt i natronlut. Ca 50% av veden er oppløst i svartluten etter at et kok er avsluttet. Dette representerte store verdier som brensel. På Klevfos ble brennverdien bare utnyttet i gjenvinningsprosessen for kjemikaliene. For å få tak i tørrstoffet, ble luten først kjørt gjennom et vakuuminndampningsanlegg i sodahuset. Her ble endel av vannet fjernet. Deretter ble luten ført over i varpeaggregatet, kalt "varpa", og som var plassert i sodahuset. Den besto av et kar med vertikalstilte, roterende skiver som var neddykket i luten. Lut som fulgte med skivene over væskenivået under rotasjonen, ble dampet inn av varm røkgass fra to ovner som var plassert i enden av aggregatet. Fra varpen ble luten ført over i en liggende sylinderformet og roterende tørkeovn. Også denne hadde gjennomstrømning av den varme gassen fra ovnene. Etter å ha passert denne, kom luten ut som tørrstoff i den fremre enden. Dette stoffet ble kalt svartstoff og inneholdt både kjemikalier og brennbare organiske materialer fra veden.

Svartstoffet ble deretter fylt på ovnene. Restene fra veden brant nå opp og utviklet så stor varme at kjemikaliene smeltet og rant ut i renner i bunnen av smelteovnene og ned i et oppløsningskar fylt med lutholdig vaskevann fra mikseriet. Det var ikke til å unngå at endel kjemikalier gikk tapt i denne prosessen, og for å kompensere dette ble det tilsatt natriumsulfat på ovnene. Det er dette som har gitt disse fabrikkene navnet sulfatfabrikker. Et annet særtrekk fra prosessen er den karakteristiske sure lukta fra disse fabrikkene.

Vanlig betegnelse på oppløsningen av smelten, var grønnlut. Den besto for det meste av det som i dagligtale kalles soda. For å omdanne sodaoppløsningen til kokelut måtte sodaen kaustiseres, dvs omdannes til kaustisk soda, lut. Dette ble gjort i mikseriet ved å tilsette kalk til grønnluten i to store beholdere med røreverk. Kalken forbandt seg med karbonat i sodaen, og etter klaring ble det som kalles kvitlut eller sterklut, tappet gjennom sandfilter og over til lagertanker klar til bruk.

Kalkslammet, som på fagspråket kaltes mesa, ble rørt opp med vann og tappet i filtreringskar og deretter, med håndkraft, måket over i en vogn og kjørt ut av fabrikken på ei trallebane. Det ble fylt mesa både på fabrikkområdet og på en deponeringsplass på motsatt side av Svartelva. Brua over elva er revet, men fyllingene er fremdeles godt synlig i terrenget. Mesakalken ble regnet som et godt jordforbedringsmiddel, og det sies at det kom bønder helt fra Solør med hest for å hente avfallskalk.