Caroline

«Min første, store kjærlighet het Caroline. Det var navnet på det svarte lokomotivet som bestefar hadde ansvaret for. Med det kjørte han mellom fabrikken og jernbanestasjonen. En sjelden gang fikk jeg sitte på. Da hadde bestefar forsikres seg om at ledelsen ved fabrikken var bortreist. Du store all verden for en opplevelse det var å få sitte på bestefars fang, stirre ut gjennom det runde vinduet foran og se at lokomotivet slukte skinnegangen som kom mot toget i rasende fart.»

Slik beskriver Sigurd Tomter sitt første møte med Caroline. Hans bestefar, Laurits Skjærstad, var lokomotivfører på Klevfos fra 1914 til 1926. Sigurd har selv vært skiftekonduktør i 17 år.

La oss se litt på historien om Caroline.

I den første tida etter at A/S Klevfos Cellulose- & Papirfabrik ble bygget i 1888, ble alle varene fraktet med hest fra jernbanen til fabrikken. Tanken på en jernbaneforbindelse til Grundsetbanen ble raskt brakt på bane. Etter mye diskusjon ble det allerede 31.12.1892 behandlet en overenskomst mellom NSB og Klevfos om et sidespor ned til fabrikken. En avtale ble vedtatt i  «Direktionen for Klevfos cellulose & papirfabrikk den 1ste. November 1894.»

Året etter, den 30de. October 1895 ble en «overenskomst mellom Styrelsen for statsbanerne og Klevfos Cellulose & Papirfabrik om leie af Hamar – Grundsetbanens udrangerede lokomotiv No. 19.» undertegnet.

No. 19 var et smalsporlokomotiv. Det ble også populært kalt«Klevfosmærra» og gjorde sin tjeneste med mye slit og strev fram til 1919.  Grundsetbanen hadde hittil vært smalsporet, men det ble nå lagt inn en tredje skinne slik at normalspordrift kunne være mulig. Klevfos – sporet fikk også tre skinner og det var derfor ikke lenger behov for et smalsporlokomotiv.

Så kom Caroline – tiden. Caroline var en ærverdig, gammel engelskfødt dame. Hun var et tenderlokomotiv, et damplokomotiv med en fast tilkoblet vogn for vann og kull, og ble levert av Robert Stephenson & Co til Kongsvingerbanen 1. november 1861. En svart høstkveld i 1919 fikk hun henge på et ordinært tog fra Hamar til Ådalsbruk stasjon. Litt senere sèg hun sakte og forsiktig inn på det spor hvor hun siden skulle ta så mange tunge tak. Caroline gjorde tapper tjeneste her i 34 år, hun gjorde ingen spesielle store bravader, ingen sprell og var driftssikker tross sin framskredne alder.

Sigurd Tomter skriver:

«Carolines arbeidsdag var ofte lang og tett besatt med arbeidsoppdrag. Hun var ofte ute før andre fikk på seg skoa om morgenen, og mang en gang var det sein kveld før hun roet seg i den gode, varme stallen som var bygd for henne. Trafikken var særlig stor mellom 1920 og 1930. Da kom det, helst på vinterstid, store mengder langved fra Østerdalen og Solør – Kongsvinger distriktet. Opptil 30 vognlaster kunne godstogene sette fra seg på Ådalsbruk st. Disse transportene kom som oftest utpå ettermiddagen og kvelden, og Caroline måtte sørge for at alt var plassert på de rette sidespor før den nye dagen grydde. I alle fall måtte det være unnagjort til frokosttider, for da kom godstoget fra Oslo og Hamar med kull, kalk, bakhun og andre råstoffer. Det ble forsøkt å ordne tilførslene slik at ikke for mye kom på en gang, men til enkelte tider nærmet det seg trafikkork. I slike tilfeller ble det med velvilje fra NSB lagret vogner på Hamar, Hørsand og delvis Elverum til Caroline hadde fått ryddet opp. Menger av vognlaster var i disse åra så stor at det ved enkelte anledninger kom ekstratog til Ådalsbruk. I tillegg til den store trafikken til Klevfos, måtte Caroline også daglig foreta minst to turer til Aadals Brug Mekaniske Værksted og Jernstøberi. Det var ikke så mange vognlaster i disse transportene, men de måtte utføres. Det var ikke lite planlegging som skulle til for å få dagen til å gå opp.»

Som nevnt var Caroline meget driftssikker. Utslitte deler ble skiftet, og hun var sjelden «sykmeldt» bortsett fra en gang da et stempel slo seg vrangt. Da var et diesellok vikar for henne i mange dager. En høstdag i 1953 tøffet Caroline Klevfos-sporet for siste gang opp til Ådalsbruk st. og ble igjen overlatt til NSB. Caroline har senere blitt pusset opp, en prosess som tok 11 år, og hun står i dag blank og fin på Jernbanemuseet på Hamar. Hun er jernbaneverkets eldste lokomotiv, og det tredje eldste i verden. En eller to ganger i året har hun en opptreden ved å ta en tur mellom Hamar og Elverum, til stor glede for passasjerer og skuelystne.